Når vi vil gi opp å vente

Jeg er en utålmodig person. Jeg liker ikke å vente. Jeg blir irritert av trege sjåfører i raske baner. Jeg sukker hørlig når jeg kommer inn i en lang kasselinje. Jeg er rask til å minne servitørene på restaurantene om at jeg venter på å bli sittende eller få servert.

“Kan det være at det vi venter på er viktigere for oss enn Gud?” Twitter Tweet Facebook Del på Facebook

Dette er trivielle situasjoner, men jeg har fremdeles vanskelig for å vente. Det er større, mye viktigere problemer som jeg har ventet på også. Jeg har ventet en smertefull lang tid på leging fra post-polio. For klarhet på hvilken vei du skal ta i en viktig beslutning. For restaurering av et vanskelig forhold. For at en kjær venn skal vende tilbake til troen. For hver har jeg ventet lenge siden jeg tenkte at forespørslene mine burde vært besvart. På mange alvorlige forespørsler venter jeg fremdeles.

Jeg trøster meg med å se at mennesker i Bibelen, som Abraham, også ble utålmodige når bønnene og løftene deres ikke ble slik de håpet.

Hva bare Gud kunne gjøre

Gud lovet Abraham at han skulle bli far til mange nasjoner. Og så var det stillhet. Ingenting skjedde på elleve lange år (tenk hvor du var for elleve år siden). Abrahams kone, Sarah, var ufruktbar og godt forbi fødselsårene hennes.

Etter mer enn ti tiår med venting antok de begge at de kanskje trengte å handle på egen hånd for å oppfylle Guds løfte. Så Abraham tok Hagar, Sarahs tjener, og hadde Ismael. En stund trodde de at løftene nå ville gå i oppfyllelse gjennom Ismael.

Tretten år senere fortalte Gud dem at Sarah skulle føde en sønn, Isak. De hadde ventet så lenge, ingen av dem trodde at Gud kom til å gjøre det nå. Abraham var bestemt ikke entusiastisk ved proklamasjonen. Etter at han hørbart lo og tvilte innad, sa Abraham til Gud: "Å, at Ismael kan leve før deg!" (1. Mosebok 17:18).

Abraham hadde funnet ut en måte å ha arvinger på egen hånd. Tanken på å vente, være helt avhengig av Gud, var ikke en del av planen hans. Han ville at Gud skulle velsigne det han hadde gjort, i stedet for å vente på det bare Gud kunne gjøre.

Hvorfor vi gir opp å vente

Det er det jeg ofte gjør. Jeg liker ikke å vente. Jeg vil handle, finne ut av det, vite med sikkerhet hva som kommer til å skje. Og så vil jeg komme videre. Abraham ønsket at Gud skulle velsigne Ismael slik at han kunne få etterkommere gjennom seg. Gud hadde noe annet i tankene, noe som utfoldet seg for Abraham over tid - noe umulig i menneskets øyne.

“Ikke snarvei hva Gud har for deg.” Twitter Tweet Facebook Del på Facebook

Ærlig talt, ofte vil jeg ha Ishmael også. Jeg vil ha den tingen jeg kan finne ut, at jeg har kontroll over, som ikke krever venting og tillit.

Hva gjør vi når, som Abraham, vår venting på dager blir til måneder, som blir til år, som blir til flere tiår? Vender vi hjertet vekk fra Gud, som tilsynelatende aldri har levert det vi venter på? Hvis det skjer, kan det være at det vi venter på er viktigere for oss enn Gud?

Hva Gud fornekter oss

Hva skjer i venter på oss? Er det bare et tomt rom mellom bønnene våre og oppfyllelsen av dem? Nei, i vår venting gjør Gud sitt dypeste arbeid.

Gud helliggjør oss og lærer oss å stole på ham. Noen ganger får vi det vi venter på, og vi gleder oss og er takknemlige. Andre ganger ser vi aldri denne oppfyllelsen på jorden, og vi trekkes nærmere Gud når vi fortsetter å søke ham.

Gud har ikke glemt oss. Det er ikke slik at forespørslene våre er uviktige. Han vil svare dem på sin egen tid (som også alltid er den beste tiden for oss). Han ser det vi ikke kan se; han kjenner de potensielle farene og snarene han beskytter oss mot. Mens vi venter, er Gud med oss. Han vondt med oss, gråter med oss, trøster oss. Han møter oss i våre smerter og bruker alle kampene våre til beste for oss. En dag vil vi takke ham for alt han ga oss og fornektet oss på denne jorden.

Gi videre menneskelig mulig

Å vente er bra for oss. Det er imidlertid smertelig enkelt å bli sliten og ta saken i våre egne hender fordi det tar for lang tid. Det er fristende å se etter Ishmael, sørge for oss selv, å møte våre ønsker på vår egen måte. Det kan føles som om vi ganske enkelt finner et annet middel til slutt, men Gud er både i midlene og på slutten. Ikke snarveier det Gud har for deg. Ikke gi etter for desillusjon. Ikke nøy deg med Ismael når Gud har Isak for deg. Isak var sønn av latter og løfte, oppfyllelsen av alt Gud hadde sagt. Isak var verdt å vente på.

"En dag vil vi takke ham for alt han ga oss og fornektet oss på denne jorden." Twitter Tweet Facebook Del på Facebook

Isak krever tro. Det er skummelt å gi slipp på en sikker ting og vente på noe som kanskje ikke blir til. Vi er redd for at vi ikke skal sitte igjen med noe, og lurer på hvorfor vi i det hele tatt ventet. Vi kan tenke at noe er bedre enn ingenting, og derfor er vi fornøyd med Ishmael. Det oppfyller våre behov. Men Ismael vil aldri oppfylle oss fordi Ismael er det vi gjør i vår egen styrke. Og vi har ingen evne til å tilfredsstille våre dypeste ønsker. Vi trenger at Gud skal gjøre det. Han kan gjøre det ved å mirakuløst oppfylle det vi ba om, eller han kan gjøre det ved å benekte det vi ba om og gi oss mer av seg selv. Uansett vil vi finne glede fordi vi har ham .

Hva er din Ismael? Hva er du lei av å vente på og fristes til å ta i egne hender? Hva er du redd for å gi slipp på fordi det ser ut til at noe er bedre enn ingenting? Hva stoler du på Gud for?

Ikke nøy deg med det som er menneskelig mulig; vent på hva bare Gud kan gjøre.

Anbefalt

Abortens blinde øyne
2019
Hvorfor er vennskap vanskelig for menn? Fem måter å bygge sterkere forhold på
2019
De hemmelige små kirker vet best
2019